Både Kirkerådet og Kirkens arbeidsgiverorganisasjon har de siste dagene gått ut til alle Den norske kirkes menigheter med råd og veiledning i forbindelse med evt. spredning av Koronaviruset. Veiledningene inneholder både hva menighetene må gjøre på strukturelt nivå, hvordan de skal ha beredskapsrutiner og hvordan de skal samarbeide med myndighetene. Men veiledningen peker også på de råd Folkehelseinstituttet gir hver enkelt av oss, og påpeker at menighetene må ta dette på alvor. Derfor kan det hende de som samles til begravelse blir møtt med utdeling av papirlommetørklær og antibac, og det kan hende det vil bli flere nattverdhandlinger med særkalker i tiden fremover. Folkehelseinstituttets veiledning går på enkle sikkerhetsregler som også menighetene er pålagt å følge.
Men det er viktig å fremheve at kirken er et sted for fellesskap, og nettopp i en tid hvor det sprer seg uro og for noen engstelse er det viktig at kirkene nettopp fastholder sine fellesskap og møtepunkt, og også nå er et sted hvor mennesker kan komme uten angst for å oppsøke fellesskapet.
Koronaviruset er som alle andre virus, det rammer først og fremst de svakeste, de eldre, de syke, barna. I vårt land har vi et godt helsevesen som nå forbereder seg på evt. store utbrudd. Vi står bedre rustet enn svært mange land i verden mot dette viruset, og det maner oss til en viss form for nøkternhet. Det er et paradoks at vi nå mobiliserer på alle plan fordi noen få mennesker kanskje er blitt syke, og samtidig er det barn og syke i Morialeiren i Hellas som fryser i hjel, som ikke har mat, som traumatiseres, som utsettes for seksuell vold, som lever under umenneskelige forhold midt i Europa. Det finnes mange flere eksempler enn Moria. Mitt poeng er at koronaviruset så veldig tydelig viser oss hvor forskjellige kår mennesker i verden lever under. Det betyr ikke at vi ikke skal gjøre de tiltak som er nødvendig for å beskytte oss mot en evt. pandemi. Og det betyr ikke at de som blir syke i vårt land ikke skal ha gode helsetilbud.
Samtidig er det så viktig at vi nå ikke bare blir oss selv nærmest enda mer, men fortsatt har blikk og innsats for mennesker som er i så mye mer utsatte situasjoner enn oss i velferdsstaten Norge.
Mediebildet er nå svært fokusert på Koronaviruset. Men det finnes en annen virkelighet enn dette, og den virkeligheten trenger vår oppmerksomhet.
Det er fastetid i den kristne kirke nå. I dagene frem til påske inviteres vi til å reflektere over hvem vi er, hvorfor vi lever og vår plass i verden. Vi inviteres til å la rettferdighet og kjærlighet på konkrete måter prege vårt hverdagsliv. Det er en god anledning til å bruke denne fastetiden til å igjen blankpusse den kristnes tros fellesskapsidealer: Du skal elske din neste som deg selv, og den kristnes tros sterke fokusering på at det er en menneskehet og en verden. Kanskje nettopp dette års fastetid enda mer skal ha fokus på det, slik at vi ikke blir unødvendig nærsynte og lukker øynene for andre enn oss selv. Og kanskje kan fellesskapet om større oppgaver enn at vi selv skal ha det bra på alle måter gi oss styrke til å møte den engstelse og uro som koronaviruset skaper.
Kirkene tilbyr slike fellesskap.
Biskop Ann-Helen F. Jusnes